Dette innholdet er over ett år gammel og kan derfor inneholde utdatert informasjon.
Når privat vei blir brukt som felles tilkomst for flere eiendommer oppstår rett som det er uenighet om fordeling av kostnadene til vedlikeholdet av veien.
Først og fremst gjelder avtaler som er inngått om bruken og om vedlikehold – dersom slike finnes. Også bruksrett ervervet ved hevd, ekspropriasjon eller på annen måte kan er relevant. Foreligger det avgjørelse fra jordskifteretten eller annen rettsinstans, vil den gjelde.
Men der hvor det ikke finnes en avtale eller annen avgjørelse å innrette seg etter, får vi veiledning i veiloven § 54. Etter loven plikter hver eier, bruker eller den som har bruksrett, sammen å holde veien i forsvarlig og brukelig stand. Fordelingen av utgiftene skal skje forholdsmessig i samsvar med den enkeltes bruk av veien.
Så langt er ofte brukerne, som jo oftest er naboer av ett eller annet slag, enige. Men uenigheter oppstår likevel om kostnader forbundet med hold av veien. For hva betyr det at kostnadene skal fordeles forholdsmessig? Hvilket forholdstall gjelder for denne veien? Som oftest gjør jo naboene bruk av ulik del av veien, noen kjører kort og andre langt, noen kjører sjelden og andre ofte.
Bruker av veien
«Brukar eller den som har bruksrett» innebærer at de som bruker veien omfattes av bestemmelsen i § 54 – både de med formell veirett, de som utøver tålt bruk, og eventuelle tilfeldige engangsbrukere som pålegges å betale bompenger.
Forholdsmessig fordeling
Den enkeltes del av vedlikeholdsplikten fastsettes som et forholdstall eller som en brøk av de samlede utgiftene. Hovedprinsippet er at kostnadene skal fordeles forholdsmessig mellom brukerne alt etter hvor omfattende den enkeltes bruk er. Dette betyr en leddvis kostnadsfordeling, hovedsakelig basert på hvor stor avstand bruken strekker seg over. Men – også andre hensyn kan være relevante.
I forsvarlig stand
Det felles ansvar for brukerne er å holde veien i «forsvarlig og brukande stand». Denne formuleringen er en retningsgivende norm mer enn en konkret hjelp i tvist, og det er en slags øvre grense for hva flertallet i et veilag kan kreve at medlemmene er med på. At veien skal være i forsvarlig og brukelig stand gir et minimum krav til veistandarden. Det innebærer at veien fyller offentlige krav, at den er kjørbar for bil om det er en bilvei og at den må være trafikksikker. Den må med andre ord ha en tidsmessig standard, og for eksempel broer og rekkverk må være trygge og ikke bryte sammen.
Vedlikehold eller standardheving
Typiske felles plikter til vedlikehold og utbedring er snøbrøyting, høvling og oppgrusing av grusvei, rensing av grøfter, fjerning av busker og trær som hemmer sikten og eventuell opprydning etter vinteren.
Ekstraordinære kostnader vil være å legge asfalt på en vei som fra før av er grusvei, endre hvor veien går gjennom terrenget, bygge mur for å sikre eller støtte veien, bygge ny bro over bekken eller foreta andre endringer for eksempel etter offentlig pålegg om utbedring eller flytting av avkjørsel.
Eksempler
Her kommer noen praktiske eksempler på fordeling. Eksemplene er tatt fra Erik Gauer og Tore Elnæs’ noter til veiloven i Gyldendal Rettsdata:
Eksempel 1
Man kan tenke seg veien som strekker seg innover landskapet, der gårdsbruk, småindustri og boliger ligger som perler på en snor langs veien. Her gjelder prinsippet om leddvis vedlikeholdsplikt. Den som har kortest vei betaler minst, og den som har lengst vei betaler mest. I skjønnspraksis er det rikelig med eksempler på at skjønnsretten har brukt meterstokken, og deler byrdene nærmest matematisk mellom brukerne alt etter antall brukere og det antall meter eller kilometer det er fra utgangspunktet frem til eiendommen.
I tillegg bør man justere den enkeltes part etter arten av den bruk som utøves ved å ta utgangspunkt i en tenkt «normalbruk». Gårdbrukeren som driver binæring som trailersjåfør, må tåle et tillegg. Gårdbrukeren som kjører frem tømmer må tåle et tillegg. Handelsgartneriet som ligger innerst i veien og forårsaker kundetrafikk sommeren igjennom, må tåle et tillegg.
Eksempel 2
Man kan tenke seg et villaområde som omfatter flere veier og kanskje et par hundre boligenheter. Boligtrafikken er dominerende, men man har også butikk, barnehage, posthus, og brygge- og opplagsplass for fritidsbåter. I et slikt tilfelle er det lite egnet å fordele kostnadene etter antall meter som trafikkeres.
Man bør ta utgangspunkt i at en husstand utgjør en bruksenhet uavhengig av om det er kort eller lang vei til utgangspunktet. Det er ingen grunn til å sondre mellom en husstand i en frittliggende enebolig og en husstand i et rekkehus. En villa med to leiligheter, og en generasjonsbolig med to leiligheter, utgjør begge to bruksenheter. Det er nærmest en håpløs oppgave å differensiere mellom enkelte bruksenheter. Man bør skjære alle bruksenheter over én kam slik at den barnerike familien med flere biler betaler like mye som den som bor alene. Den gamle damen som bor alene i villaen og ikke eier bil, har like stort behov for et ryddet og opparbeidet veinett som alle andre, og bør utgjøre en bruksenhet.
I praksis er det vanlig å beregne et tillegg hos den som driver utleievirksomhet. Annen virksomhet bør vurderes etter intensiteten i bruk, sammenlignet med en standard husstandsenhet. Hvis butikken, posthuset og båtplassen hovedsakelig trekker brukere fra lokalområdet, bør man kanskje være varsom med å gjøre tillegg til bruksenheten. Men kommer brukerne utenfra, kan for eksempel båthavnen representere fem bruksenheter, butikken ti bruksenheter og så videre.
Det hele må selvsagt vurderes konkret, og det går an å forhandle om spesielle løsninger som å dele på bestemte vedlikeholdsoppgaver. Man bør søke å legge opp til standardsatser og grovinndeling for alle bruksenheter i de større veilagene. I de små veilagene, opp til 30-40 bruksenheter, kan det være aktuelt å detaljere satsen for de enkelte bruksenheter.
Eksempel 3
Det kan enkelte ganger oppleves som urettferdig at alle skal betale det samme, og løsningen kan da være å dele brukerne opp i soner etter avstand fra utgangspunktet, og prisdifferensiere på denne måten.
Sone 1 utgjør de som bor nærmest utgangspunktet, sone 2 utgjør den store mellomgruppen, og sone 3 består av de som bor lengst unna. På samme måte kan man dele brukerne opp i klasser etter brukens art, slik at hyttebrukeren er i klasse 1, boligbrukeren i klasse 2, gårdbrukeren i klasse 3, butikken, verkstedet, sandtaket og idrettslaget i klasse 4 og så videre.
Eksempel 4
Atkomst til offentlige friområder, badeplasser og turområder går ofte over private veier som også tjener som atkomst for boliger med mer. Det synes gjennomgående å være konflikt mellom de fastboende og det offentlige om parkeringsproblemer og den økonomiske delingen av oppgavene. Hvis den offentlige bruken eller allmennhetens bruk er dominerende, anbefales at kommunen tar hele vedlikeholdsansvaret, og så krever inn et alminnelig vedlikeholdstilskudd fra faste brukere.
Eksempel 5
På fjellet er det alminnelig å innkreve fast bompengevederlag av engangsbrukeren og så differensiere på årsvederlaget mellom hytteboere, gårdbrukere, stølsbrukere, skogbrukere og så videre, og benytte et system som kombinerer systemet med sone og klasse som beskrevet i eksempel 3.
Innenfor samme lag kan det være aktuelt å bruke forskjellig fordelingsnorm på ulike typer kostnader, for eksempel slik at brøytekostnadene fordeles etter «enhetsvurdering» som i eksempel 2 over, kostnader til asfaltering fordeles etter den avstand som de enkelte oppsitterne som bruker veien har (leddvis fordeling), og utgifter til administrasjon (regnskapsfører, porto, brevpapir) fordeles likt på samtlige brukere.
Oppsummering
For eksisterende veier får man ta utgangspunkt i lovens veiledning om det ikke finnes klare avtaler, og forsøke å løse uenighetene ut fra det. Hvis alle kan tenke at løsningen er rimelig – også om man hadde bodd lenger inne eller ute i veien enn man faktisk gjør – er den antagelig grei. Og så får det bli opp til den enkelte hva som skal veie tyngst: et greit naboskap eller tusen kroner mer eller mindre i årlig avgift!
Kilder: Veglova av 1963 §§ 54-56 og Gyldendal Rettsdata ved Erik Gauer og Tore Elnæs.
Les mer: Hvem har plikter i et veilag?
