Kommunen må være en veiviser, ikke en hinderløype

Denne sommeren har bergensere kunnet lese flere oppsiktsvekkende saker om takstein, husfarger og kommunale gebyrer. Det kan høres trivielt ut. Men sakene handler egentlig om noe langt viktigere. De handler om rettssikkerhet og forholdet mellom kommunen og innbyggerne.

En huseier i Skuteviken fikk beskjed om at taket hans var ulovlig. Dersom kommunen fikk viljen sin, kunne han bli tvunget til å bruke flere hundre tusen kroner på nytt tak. Kort tid senere snudde kommunen og åpnet for at slike tak likevel kunne bli liggende.

Samtidig forsøkte to andre huseiere å finne ut hvilken takstein de faktisk hadde lov til å bruke. De gjorde akkurat det myndighetene ønsker. De tok kontakt med kommunen på forhånd. Likevel satt de igjen uten et klart svar, til tross for at de måtte betale flere tusen kroner for vurderingen og ble møtt med ytterligere gebyrer dersom de ønsket flere avklaringer.

Mange vil spørre seg om det virkelig skal være slik.

Retten til veiledning

Forvaltningsloven § 11 pålegger offentlige organer en alminnelig veiledningsplikt innenfor sitt saksområde. Formålet er at innbyggerne skal få hjelp til å ivareta sine interesser i møte med det offentlige. Denne plikten blir særlig viktig når regelverket er komplisert.

I store deler av Bergen må boligeiere forholde seg til reguleringsplaner, hensynssoner, kulturminneinteresser og byggesaksregler samtidig. Selv fagfolk kan ha problemer med å orientere seg. Da kan vi vanskelig forvente at vanlige boligeiere skal finne svarene på egen hånd. De fleste ønsker ikke å bryte reglene. De ønsker å følge dem. Da må kommunen gjøre det mulig å forstå hvilke regler som gjelder før beslutningene tas, ikke etterpå.

Når det koster å få svar

Det bekymringsfulle er at terskelen for å få avklart slike spørsmål blir stadig høyere. Gebyrene for byggesaksbehandling og forhåndsavklaringer har økt kraftig de siste årene.

Gebyret for en fasadeendring er mer enn doblet siden 2019, fra rundt 7.500 kroner målt i dagens kroneverdi til 15.690 kroner. Samtidig kan en forhåndskonferanse i enkelte saker koste over 20.000 kroner. Når det blir så dyrt å få avklart hva som er lov, er det ikke vanskelig å forstå at noen lar være å spørre.

Dersom kostnaden ved å få avklart regelverket blir for høy, risikerer vi at folk lar være å spørre. Ikke fordi de ønsker å gjøre noe ulovlig, men fordi prisen på veiledning oppleves urimelig. Det tjener verken kommunen, naboene eller kulturmiljøene på. Rettssikkerhet må ikke bli en tjeneste innbyggerne må kjøpe seg til.

Hvordan vite om prosjektet ditt er søknadspliktig?

Kommunen og innbyggerne er på samme lag

Mye av frustrasjonen vi har sett denne sommeren handler ikke om motstand mot regler. De fleste har forståelse for at Bergen ønsker å ta vare på byens kulturmiljøer og særpreg. Frustrasjonen handler om mangel på forutsigbarhet, uklare svar og opplevelsen av at kommunen først og fremst opptrer som kontrollør når innbyggerne egentlig trenger en veiviser.

Skal vi bevare tilliten mellom kommunen og innbyggerne, må det være enkelt å gjøre rett. Når vanlige boligeiere må betale betydelige summer for å finne ut hvilke regler som gjelder, eller opplever at praksis endrer seg først etter medieoppmerksomhet, er det grunn til å stille spørsmål ved om balansen er blitt feil.

Bergen trenger ikke nødvendigvis færre regler. Bergen trenger en kommune som gjør reglene forståelige, tilgjengelige og forutsigbare. En kommune som spiller på lag med innbyggerne, måles ikke først og fremst på hvor mange ulovlige tiltak den avdekker. Den måles på hvor enkelt den gjør det å gjøre ting riktig.